Seieren til vinneren av årets Eurovision Song Contest Conchita Wurst har skapt mange reaksjoner i ettertid, både positive og negative. Den skjeggete skjønnheten ble tatt i mot med stor hyllest hjemme i Østerrike og trukket fram som et viktig symbol på toleranse, ytringsfrihet og åpenhet av den østerrikske forbundskansleren, Werner Faymann.
I det ellers ganske så konservative Østerrike har Conchitafeberen tatt helt av, mens i andre land har reaksjonene vært litt mer av det ekstreme slaget. Selv om Conchita fikk 5 poeng fra Russland, har seieren ikke gått upåaktet hen i øst. Mange menn har etter oppfordring valgt å barbere bort sine skjegg, redd for bli å assosiert med det heteste navnhet i Østerrike akkurat nå. Det verserer også rykter om at kringkasteren RTR har uttalt at det må bli en slutt på galskapen og har dermed sagt at de ikke kommer til å stille i neste års konkurranse, men skal heller løsrive seg og danne sin egen konkurranse. Hvorvidt dette er ren spekulasjon gjenstår å se, men det som er sikkert er at vi går en spennende tid i møte.
Landene som har bekreftet sin tilstedeværelse i Wien så langt er: Armenia, Finland, Irland, Sverige, Sveits og selvfølgelig vertslandet selv, Østerrike.
Østerrike vant sist i 1966, så konkurransen om hvilken by som skal være vertskap er rimelig skarp. Wien ble naturlig nok lansert som selskreven vertskapskandidat, men med andre byer som Klagenfurt, Innsbrück og Graz med i kappløpet om å arrangere konkurransen, er ingenting avgjort foreløpig. Vi kommer tilbake med mer informasjon så fort vertsbyen blir kjent.
Festen er godt i gang og det er faktisk vanskelig å holde oversikt over alt som skjer og helt umulig å få med seg alt. Etter et København som ikke var helt i Eurovision stemning første uka, har byen siden den offisielle åpningen på søndag blitt mer og mer preget av at showet har kommet til byen. Sentralt er den store scenen i Eurovision Village hvor flere av årets artister har opptrådd. På Euro Fan Cafe er det fullt liv på kveldstid og dette er i et lokale som er et populært utested ellers også og det er derfor en god blanding av lokale københavnere og tilreisende fans. Det som er ekstra flott i år for medlemmer i OGAE er at man mot å framvise medlemskortet kan få kjøpt billetter til Euro Club. Det er fantastisk å kunne oppleve artistene på en mindre scene hvor de spiller også mer av eget låtmateriale og slipper seg mer løs.
På tirsdag var det første semifinale og danskene har laget et forrykende show! TV-bildene var fantastiske og det var stemningen i salen også. Carl Espen får tøff konkurranse i finalen da det var 10 sterke bidrag som gikk videre. Om det var de rette bidragene som gikk videre får det bli opp til den enkelte selv å bedømme, men det var uansett synd at ikke Portugal klarte det denne gangen. Etter en rekke av litt tunge bidrag, var det forløsende da Suzy kom på scenen og gav oss noen rytmer å danse til. Når de nordiske landene gjør det bra blir vi glade. Det er alltid gøy, vi heier jo litt ekstra på dem. At Sveriges Sanna Nielsen gikk videre var det ikke knyttet så stor spenning til, men mer usikker var Islands Pollapönks skjebne. De klarte det begge og vi satser på at de møter Carl Espen i finalen. Ellers var det særlig gøy at Montenegro og San Marino klarte å kvalifisere seg til finalen for første gang. For Valentina Monetta fra San Marino er det virkelig sant at alle gode ting tre og ekstra gratulasjoner til henne. Vi har fått 10 sterke bidrag til finalen på lørdag slik at det blir et best mulig show. Semifinalene pleier bare å være en forsmak på selve finalen og jeg tror derfor at vi har veldig god grunn å glede oss. Nå venter vi i spenning på vår tur i andre semifinale på torsdag, krysser fingrene for Carl Espen og ønsker lykke til!
Carl Espen & Sanna Nielsen – foto: Morten Thomassen
The Nordic Party
De fem nordiske landene hadde sin egen fest lørdag 3. mai hvor artistene opptrer og mingler med pressen og andre inviterte gjester.
Først ut for å opptre var selveste vinneren av årets ESC dersom vi i grand prix klubben har rett, Sanna Nielsen fra Sverige. Hun har deltatt hele syv ganger i svenske Melodifestivalen og hun sang en medley av disse. Hun har lagt i fysisk hard trening siden hun vant Melodifestivalen og iført en tettsittende, blå kjole ser hun fantastisk ut, Sanna er en superstjerne! Hennes låtskriver Fredric Kempe svarte på pressekonferansen tidligere på dagen, på spørsmål om hva de syntes om at ESC blir kringkastet i Canada: «Nå får de vite at det finnes en ny Celine Dion!»
Neste gruppe ut er Islands Pollapönk og der de kommer blir det med en gang liv i salen. De er iført sine karakteristiske, fargerike treningsdresser og framfører årets låt fulgt av Blur sin Girls & Boys. De avslutter med å instruere alle i salen i The Punk Dance før de avslutter sin del med en ny sang. Pønk er ikke den mest populære musikken for den jevne ESC entusiast, men i islandsk innpakning og sjarme, er dette bare moro, veldig moro.
Tredjemann ut er vår egen Carl Espen. Han er akkompagnert av sin kusine og låtskriver Josefin Winther, samt de fire fiolinistene han skal ha med seg på scenen. De synger først Roar av Katy Perry, samme versjon som de gjorde tidligere på dagen på pressekonferansen. Deretter synger de en akustisk versjon av Waterloo. Her må Carl Espen ha jukselapp med teksten, så det er tydelig at det gjøres til ære for ESC og det han får være en del av. Han avslutter med Silent Storm til stor jubel fra salen.
Finnlands representeres som kjent av gruppa Softengine. Disse 17-år gamle guttene skal tilbake på skolen 12. mai, noe som er pussig å tenke på når man ser dem i en slik setting. Personlig syntes jeg selve sangen er ganske anonym, men de framfører med glimt i øyet og sjarmerer publikum. De spiller først sin egen sang Something Better og avslutter med den ny singel, Yellow House.
Vertslandets egen Basim får avslutte showet. Dette er visstnok dagens fjerde opptreden for ham og han bærer også preg av å være litt sliten. Men han er en sjarmerende kar og har som alltid glimt i øyet og presterer godt. Cliché Love Song blir siste sang ut i kveld i en litt annerledes forpakning, så gjenstår det å se om den også blir siste sang som synges i finalen 10. mai.
I dag hadde Carl Espen sin andre sceneprøve og det er et vakkert og dempet sceneshow han gir oss og som passer sangen godt. Carl Espen virker trygg, men er litt uheldig med et par toner i første gjennomgang. I pressesenteret får han likevel applaus og det tror jeg at er fordi man alltid blir berørt og dratt med inn i sangen og stemningen som Carl Espen formidler. De to neste framføringene er stødige og med kun rene toner slik vi nå er blitt vant til og høre ham. I TV-ruta har de valgt å fokusere tett på Carl Espen med mange nærbilder som gjør at vi kommer nært innpå ham, samtidig som de innimellom zoomer ut og sveiper over scenen som er vakkert lyssatt. Teksten i Silent Storm er filosofisk og undrende og jeg syntes de virkelig har klart på en fin måte å forsterke dette på scenen.
Etter sceneprøvene var det pressekonferanse. Der kom historien om hvordan hans kusine Josefin Winther, skrev sangen spesielt for Carl Espen og at dette på en måte er hans historie om en tøff tid i hans liv. Carl Espen fortalte at det er en vanskelig sang for ham å synge fordi han hver gang må kjenne på disse vanskelige følelsene for å få fram det det han ønsker å formidle. Det er dette såre vi hører hver gang sangen framføres og som gjør dette til en vinnerlåt.
Det var en ganske kort pressekonferanse, men han framførte en veldig bra og nedtonet coverversjon av Roar av Katy Perry. Akkompagnert av Josefin Winther på gitar og de fire med fiolin som er med ham på scenen, ble dette en pressekonferanse litt utenom det vanlige. Carl Espen framstår som noe usikker og kan bli litt satt ut av noen spørsmål, som for eksempel da han ble spurt om hvilken tidligere Sovjetstat han først skal besøke først dersom han vinner. Likevel er han en jordnær kar og ta det med et blygt smil slik at det i grunnen bare er sjarmerende.
Talkshow Euro Fan Cafe
Like ved Nytorv midt i København, ligger Euro Fan Cafe hvor det er forskjellige aktiviteter både på dag- og kveldstid. Ett av de største trekkplastrene er nok talkshowene hver kveld hvor tre artister blir intervjuet og opptrer med en eller flere sanger. Verten er amerikaneren Rick Jacobs som har en personlig og morsom stil.
Fredag 2. mai var det Belgias Axel Hirsoux, Tanja fra Estland og Aarzemnieki fra Latvia som var gjester. Personlig syntes jeg ikke at det er de tre mest spennende landene i år, men det er det som er spesielt med disse talkshowene. Man får gjerne et nytt perspektiv på artistene når man blir mer kjent med dem, deres bakgrunn og historier.
Axel Hirsoux åpner showet med å synge Luxembourgs bidrag fra 1973; klassikeren Tu te reconnaîtras som den gang ble fremført av Anne-Marie David. Axel har nok ikke praktisert alt for mye engelsk etter videregående, men noe bedre kjent med ham ble vi likevel. Han fortalte blant annet om motgangen han har møtt på grunn av sin overvekt og at han ble direkte fortalt at han ikke kunne bli artist på grunn av utseendet. Men som han selv utbrøt i stolen: «Nei! Det handler ikke om det, det handler om stemmen og musikken!» Det har han helt rett i og han har en flott røst og er sjarmerende og morsom på tross av kommunikasjonsproblemer med Rick Jacobs. Axel forteller også at han er en stor fan av Eurovision og det er en stor drøm som har gått i oppfyllelse å få være med i konkurransen. Han sier det på en måte som er troverdig og det er ikke alltid tilfelle med alle artister som får være med i ESC. Et stort pluss i boka for vår venn fra Belgia.
Tanja fra Estland er en gla`jente som trekker litt på det når hun får tilbud om vann, men takker gladlig ja til en halvliter. Hennes forbilde som barn var Madonna og hun forteller hvordan hun satt hjemme og så på VHS og drømte om å bli en artist som henne. Og hun har blitt en allsidig artist innen sang, dans og skuespill. Hun har forsøkt seg på å komme til ESC tidligere og vi ser et videoklipp fra den estiske nasjonale finalen Eurolaul i 2003. Tanja gir uttrykk for at det er en ganske flau affære, men jeg var nok ikke den eneste i salen som smilte gjenkjennende og kjente at det rykket i schlagerfoten når I can b the 1 ble spilt. Hun forteller at nå er Amazing helt hennes stil, hun liker å gjøre storslagne nummere hvor hun kan lage et skikkelig danseshow til sangen. Hun framfører en nydelig akustisk versjon av «Amazing» akkompagnert med felespill.
Sist ut er gruppa Aarzemnieki fra Latvia som åpner med «Love shine a light». Det er mest fokus på vokalist Joran Steinhauer som er tysk, men som fikk et spesielt forhold til både ESC og Latvia etter gruppa Brainstorm kom på tredje plass i Stockholm i år 2000. Han kjøpte alt han kunne finne av deres album og fem år seinere dro han til Latvia for å drive med frivillig arbeid med vanskeligstilte barn i Riga. Før han skulle flytte hjem til Tyskland i 2008 deltok han faktisk i den latviske nasjonale finalen. Men det var først i fjor da han skrev sangen Paldies Latiņam at han flyttet tilbake til Latvia. Sangen som er en hyllest til den latviske valutaen som ble erstattet med Euro fra årsskiftet, ble en YouTube hit i Latvia. Dermed var Aarzemineki en kjent gruppe i Latvia og ble altså ble valgt ut til å delta i ESC med «Cake to bake». Denne sangen avslutter de med i duett med en noe motvillig Rick Jacobs før gulvet ryddes for et publikum som var mer enn klare for å danse.
Carl Espen blir intervjuet – foto : Morten Thomassen
Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, heter det. Med en lang dag foran oss, var vi nødt til å smøre oss med litt
tålmodighet mens vi ventet på at Carl Espen skulle innta scenen senere i dag. Nok en varm dag i København og det var Moldova som fikk det hele i gang med Cristina Scarlat. Stakkars Cristina slet seg igjennom samtlige prøver og hørtes bare sliten ut. Hun kunne hatt bruk for litt sminke, for hun så ikke spesielt opplagt ut der hun sto på scenen. 4 dansere hadde hun med seg som var egentlig bare distraherende og tilførte fint lite til sceneshowet. En heller trist og uinspirert start på dagens prøver som er utrolig synd, fordi Wild Soul har både dramatikk og stemning i bøtter og spann.
Fan-favoritt Valentina Monetta sto på scenen med et stort tøystykke som skulle visst ligne et østersskall. Hun hadde anstrengt seg litt mer i klesveien og så utrolig opplagt og fresh ut, iført en stilfull og elegant hvit kjole. Hun leverte for fullt i dag med et flott og engasjerende sceneshow og en fantastisk vokalinnsats da hun fremførte bidraget Maybe. Valentina kan dette med å formidle og har skikkelig scenetekke, det skal hun ha.
Suzy fra Portugal fikk også synge for første gang i dag og hun lyktes med å skape skikkelig stemning i salen med suggerende og
forførende latinorytmer. Hun koste seg veldig på scenen og hadde en flott tilstedeværelse. Det var ingenting å utsette på hennes
opptreden, hun leverte en solid framføring og hennes vokal fremsto som lett og uanstrengt.
Nederland var neste land ute med Ilse DeLange og Waylon og det var da duket for en utrolig proff opptreden. De står og ser på
hverandre mens de synger og hjelper veldig med å skape stemning. Nok en gang var dette en imponerende vokalprestasjon og med
utgangspunkt i dagens øvelse bør nok Nederland klare å komme til finalen i år også.
Montenegro og Sergej Ćetković bidrar med en av to sanger som er fremført i et annet språk en engelsk i årets første semi. Han gjorde en god figur på scenen med en trygg og avslappet framføring, selv om han virket litt i overkant stiv til tider. Deres var et flott og gjennomtenkt koreografi med en kunstløper på scenen. Dette har vi sett før, kan det kanskje være et godt regn for Montenegro?
Forventingene var store foran opptredenen til Ungarske András Kallay-Saunders og han innfridde så til de grader. Konkurransen er skarp i år og Ungarn bør nok klare å hevde seg med Running som har skikkelig driv og kraft. András peis på og ga alt på scenen og viste nettopp hvorfor Ungarn regnes som en av favorittene i år.
Det høye tempoet fortsatte da Malta inntok scenen med Firelight. De regnes også til å være en utfordrer av en del fans i år og etter å ha sett deres framføring kan man godt se hvorfor. Det ble full trøkk i salen med en heseblesende opptreden der vokalisten Richard sang fletta av Coming Home.
Mei Feingold var i fin form i dag og ga en opptreden som øste selvtillit og attitude. Hun begynte litt nervøst men klarte å legge det fort bak seg og leverte en vokalinnsats av dimensjoner. Hun var rett og slett lekker i en åletrang, svart kostyme ikke helt ulik den hun hadde på seg i musikkvideoen til Same Heart.
Da var endelig turen kommet til oss og en sang som mange har svært høye forventingene til. Alle bekymringer om en heller upålitelig vokalprestasjon fra Carl Espen ble blåst av banen i dag i det han kom på scenen. Han hadde fire kvinnelige fiolinister som sto opp på et podium kledd i blått og hvitt. I tillegg var det en pianist som satt ved et grand piano. Showet begynte med bilder av hendene til pianisten før kameraet fort festet seg på Carl Espen. Scenegolvet var dekket med røyk og på sceneveggen bak ham var det bilder av bølgebrus i blå toner. Han hadde valgt en enkel og elegant jakke for anledningen over en blå skjorte og jeans. Tatoveringene på armen hans kunne så vidt glimtes fra under jakkeermet.
Han begynte smått nervøst, men hans selvtillit vokste med hver gjennomgang. Hans vokalprestasjon var upåklagelig. Carl Espen virket tydelig nervøs foran kameraet den aller første gangen og unngikk blikkontakt, men han klarte det fint i alle de andre tre gjennomgangene. Tror nok lettelsen var stor hos både ham og teamet etter dagens øvelse. Det var en gripende og utrolig følelsesladet framføring han leverte i dag som både rørte, engasjerte og ikke minst overbeviste. Med andre ord, bør Silent Storm kvalifisere seg på torsdag uten problemer.
Georgia med The Shin og Mariko var nest siste på scenen i dag. Dette er et makkverk av et bidrag, med altfor mange musikkstiler blandet sammen som framstår som kaotisk og ustrukturert. Vokalisten Mariko leverte varene, men selv hun kunne ikke redde denne schizofreniske sangen. Three Minutes to Earth ble plutselig ulidelig lang og drepende kjedelig og har så godt som ingen muligheter for å kvalifisere seg på torsdag.
Det var Polen som avrundet dagens øvelser og snakk om å gjøre inntrykk! Cleo var absolutt tilstede med en tøff og frekk framføring, men Donatan var ikke å se i det hele tatt. Hun hadde på seg de samme klærne som i musikkvideoen og hadde følge av tre kvinnelige dansere kledd i folkedrakter. I tillegg satt to andre barmfagre damer på hver sin motemolo og vasket klær og lagde smør mens Cleo lagde liv og røre på scenen – en herlig avslutning på dagen!
Første dagen med prøver er godt i gang og så langt er inntrykkene overveiende positive. Sjokket etter å ha sett B&W Hallerne fra utsiden ble fort glemt etter at vi kom inn på selve presseområdet der det meste var godt tilrettelagt. Store TV skjermer hang ned fra taket som dominerte senteret. Det var noen barnesykdommer med bildeoverføringen og lydkvaliteten fra prøvene til de første 3 land, men dette ble fort fikset slik at vi kunne kose oss med de andre prøvene som gjensto.
Det var en av favorittene Armenia og Aram Mp3 som hadde æren av å åpne prøvene i dag og Aram var dessverre litt blek og anonym på den svære scenen. Hele lydbildet var ganske forstyrrende og overdøvet hans vokalprestasjoner. Not Alone endte opp som litt intetsigende for å være helt ærlig.
Latvia og Aarzemniecki var neste land ut og deres første framføring var rimelig urutinert og ustø til å begynne med. Prøvene tok seg opp etter hvert og det skorter definitivt ikke på entusiasme hos Team Latvia. Lekent og skikkelig feelgood er nøkkelordene her.
Estland og Tanja var det andre baltiske land å innta scenen i dag og hun var helproff til fingerspissene. Hennes sceneshow var fysisk krevende, men hun klarte det med glans og ikke minst klarte å synge rent. Imponerende og amazing, helt enkelt.
Storfavoritten Sverige og Sanna Nielsen skuffet heller ikke i dag. Hun hadde et flott sceneshow, der hun sto i en ring av blått lys formet av mange stråler som kom opp fra scenegulvet. Vokalmessig skuffet hun ikke, selv om stemmen bar preg av å være litt sliten enkelte steder. Hun fremsto som trygg og selvsikker og det er helt tydelig at hun har gjort dette før. Allikevel så sitter man igjen med et inntrykk av at hele pakken er en smule kald og kynisk men teknisk sett briljerer hun.
Fra et naboland til et annet med Island og Pollapönk rett etter Sanna. Guttene vet å kose seg på scenen og dette skinner igjennom. Hva angår vokalprestasjonen så var ikke dette det beste vi har hørt fra gruppen, men det var en leken, morsom prøve å få med seg.
Albania’s Hersi var alt annet enn sinna da hun inntok scenen. Hun sto opp på en platform iført en enkel svart kjole og imponerte stort med en feilfri framføring. Hun virket vesentlig eldre i levende live enn i musikkvideoen.
Russlands tvillingsøstre Maria og Anastasiya Tolmachevy sto på det som lignet en huske på scenen mens de sang bidraget Shine. Dagens første pyroeffekter ble tatt i bruk da gnister regnet ned over begge. De gjorde så godt de kunne, gjorde en trygg og selvsikker figur på scenen, men det manglet det lille ekstra i dag.
Aserbaidsjanske Dilara Kazimova fikk også sin tur til å innta scenen for første gang i dag. Scenen er blottet for de overdådige effektene som vi har sett i tidligere år og årets show har en helt annen klasse over seg. Et stort domkirkevindu blir gjenskapt på lysveggen bak Dilara mens hun gir dagens beste vokalprestasjon.
Ukraina gjør det alltid godt i Eurovision-sammenheng så dagens prøve var pirrende og verdt å få med seg. Klarer de å toppe fjorårets kjempe som bar Zlata inn på scenen? Sceneshowet til Ukraina dreidde seg om et digert hamsterhjul på scenen som egentlig tok litt oppmerksomhet bort fra Mariya Yaremchuk og det er utrolig synd for hun besto sangprøven med glans.
Sistemann ute i dag var Axel Hirsoux fra Belgia med den tåredryppende balladen Mother. Sangen oste patos, men til tider var litt i overkant voldsomt – igjen, en førsteklasses vokalist, men det blir liksom for mye. Danseren bak han har heller ikke noe der å gjøre.
Morten Thomassen & Carl Espen – foto : Grethe Braastad
Et like sikkert vårtegn som årets Eurovision hver mai, var forventingene store foran lørdagens OGAE vårtreff. Ikke minst med årets norske representant Carl Espen som det store trekkplasteret. Til tross for at mange allerede hadde tatt seg påskefri, så var det et imponerende oppmøte på Popsenteret, der nesten 50 medlemmer samlet seg. Med bare et par uker igjen før det braker løs i Kongenes By, var det årets konkurrenter som sto i sentrum på kveldens program.
Vi fikk hilse på vår egen Carl Espen på nært hold, og president Morten Thomassen samt andre kunne stille spørsmål for å bli bedre kjent med stemmen bak Silent Storm. Førsteinntrykket var at Carl Espen tar det meste på strak arm; han er veldig jordnær og ikke minst, utrolig ydmyk og kommer til å være en fremragende musikalsk ambassadør for oss i København, uansett om det blir pallplassering eller ikke. Han ble storbegeistret for sin OGAE Norge t-skjorte i alle fall!
Minst like gledelig var det at han valgte å tilbringe litt tid med oss etter intervjuet og han menget seg med våre medlemmer mens alvoret pågikk – en gjennomgang av årets bidrag. Her skulle det stemmes! At vinneren skulle bli Sanna Nielsen kom neppe som noen overraskelse, men ikke alle innslag i vår topp 10 var like forutsigbare – både Nederland og Israel oppnådde svært respektable plasseringer. Årets Second Chance resultater ble også presentert og det var med stor glede at vakre Linnea Dale kunne utropes som vår representant senere i år med High Hopes. Hele oversikten finner dere her: Second Chance Contest 2014
Med mye god musikk i form av et tilbakeblikk på ymse danske bidrag opp gjennom årene, samt kunngjøringen av de ti beste danske bidrag var det ingenting å si på stemningen i salen. Og etter å ha mesket seg med et flott utvalg av tapas kunne folk lene seg tilbake og vente i spenning på kveldens loddtrekning; med et gavebord som bugnet over, var det mange som dro hjem fornøyd med fangsten sin.
For de som ikke har fått med seg resultatet etter avstemningen, så er dette de 10 bidragene som OGAE Norge har størst tro på i år:
189 Sverige 12 p
137 Østerrike 10 p
117 Nederland 8 p
100 Danmark 7 p
97 Hellas 6 p
96 Israel 5 p
94 Montenegro 4 p
77 Romania 3 p
68 Italia 2 p
66 Storbritannia 1 p
Nok et flott treff å se tilbake på og en aldeles utmerket måte å varme opp til årets Eurovision på. Forhåpentligvis hjalp det litt, slik at lørdag 10. mai ikke virker så langt unna.
Artisten med det merkelige navnet Aram mp3 skal konkurrere for Armenia i årets Eurovision; nyheten ble sluppet av armensk TV allerede på Nyttårsaften. Etter å ha tatt et friår i 2012 gjorde landet comeback i fjor med Dorians og Lonely Planet (med litt drahjelp i form av Black Sabbath gitaristen Tony Iommi). Rockeballaden brakte Armenia tilbake i finalen etter nedturen i 2011 med Emmy og Boom Boom (den eneste gangen Armenia ikke har klart å kvalifisere seg).
I år setter armenerne sin lit til sangen Not Alone som ble presentert i kveld og håper at når Aram mp3 synger den i mai, så vil Armenia nok en gang klare å ta seg til finalen og ende opp blant landene øverst på resultatlista. Hva synes dere? Døm selv, og hør låten her.
I kveld var det lilleputtlandet San Marino sin tur til å presentere sitt bidrag. Siden debuten i 2008 med rockelåten Complice og gruppen Miodio har de ikke klart å ta seg videre til finalen. Det har ikke stått på viljen – de siste to årene har sanmarineserne fått drahjelp av Eurovision ringreven Ralph Siegel uten at det har gitt den helt store uttellingen. Jazzsangerinnen Valentina Monetta har fremført begge bidragene – i 2012 endte hun på en 14de plass i første semifinale og i fjor kom San Marino så nære med en 11te plass da Valentina sang den store fanfavoritten Crisalide (Vola). De satser på et bedre resultat i år med samme team av komponist og artist og årets bidrag ble presentert på sanmarinesisk TV i kveld. Det heter Maybe (Forse) og kommer til å kjempe mot blant annet våre nordiske naboer Sverige og Island i den første semifinalen. Låta finner du her.
Karin Park & Hege Bakken Riise - foto: Hege Bakken Riise/NRK
Lørdag står fjorårets MGP-vinner Margaret Berger på scenen i Oslo Spektrum sammen med kvinnen bak I Feed You My Love, Karin Park. De to skal lage fest med sitt pauseshow under MGP-finalen og byr på intet mindre enn to låtpremierer. I tillegg får publikum en ny vri på fjorårets vinnerlåt.
Tradisjonen tro opptrer fjorårets MGP-vinner under finaleshowet i MGP, men i år skjer det hele med en ekstra twist. Margaret Bergers låtskriver Karin Park opptrer også, både med en helt fersk egen låt og sammen med Margaret på fjorårets hit-bidrag I Feed You My Love.
Entusiastisk duo
Både Karin og Margaret er entusiastiske før opptredenene i MGP-finalen.
«Showet vi leverer på lørdag formidler mye mer energi enn i fjor, og er egentlig motsatt av hva det var da. Vi gleder oss veldig til å stå på scenen i Spektrum sammen«, sier Margaret Berger.
Karin Park er enig:
«Det blir kjempekult å stå på scenen sammen med Margaret. Det blir masse bra musikk, og jeg synes hun er utrolig bra!»
Dobbeltpremiere
Prosjektleder for MGP, Stian Malme, gleder seg stort til årets pauseshow:
«Vi er så heldige å få to låtpremierer i årets finale! Både fjorårets vinner Margaret Berger og Karin Park, slipper splitter nye låter denne uken, og TV-premierene får du hos oss! sier Malme».
Margaret Bergers låt heter Scream, og Karin Parks låt har tittelen Look What You’ve Done.
«Margaret Berger og Karin Park er to av de fremste artistene innen nordisk elektronika, og vi gleder oss vilt til å få de sammen på scenen vår i Oslo spektrum«, avslutter Malme.
